The Intelligence Party

2017 - 2023

​​Contact us:

info@intelligenspartiet.no

​Find us: 

Storgata 19, Oslo Norway

Historie

Intelligenspartiet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Intelligenspartiet eller Troppen var en norsk (kultur)politisk gruppering som samlet seg omkring Johan Sebastian Welhaven. «Intelligensen»s viktigste parole angikk forholdet til Danmark. De mente at det var viktig å bygge det nye Norge med sterk forankring til dansk kultur, dansk språk og en estetikk som var preget av Johan Ludvig Heiberg. De representerte en motpol til Patriotene der Henrik Wergeland var frontfigur; blant patriotene gikk Intelligenserne under navnet «danomanerne». Det var etterkommere av Intelligenspartiet som senere skulle komme til å stifte partiet Høyre.

Konflikten hadde utspring i studentmiljøet og ble utløst av Welhavens angrep på Wergelands verdensdikt i Morgenbladet 15. august 1830, Skabelsen, Mennesket og Messias. Den utviklet seg gjennom Stumpefeiden og Dæmringsfeiden og tilspisset seg en siste gang i 1838, da Intelligensene iverksatte pipekonsert ved andre framføring av Wergelands syngespill Campbellerne eller Den Hjemkomne Sønn. Framføringen ble brukt som et påskudd. Stykket i seg selv var harmløst, og det var første gang Wergeland fikk et stykke framført på et offentlig teater. Reaksjonene sto ikke i rimelig forhold til situasjonen.

Hartvig Lassen skriver at «Partihadet» her hadde grepet «en meget upassende Anledning til at skaffe sig Luft mod en politisk Modstander». Intelligensepartiet led ved denne anledning nederlag. Men en av deres representanter, Peter Jonas Collett, forsøkte å forsvare Intelligensens opptreden ved en artikkelserie i Den Constitutionelle, der Welhavens estetiske synspunkter nok en gang ble anført mot Wergeland på en ekstrem måte. Blant annet ble følgende påstått: «Der er intet Haab længer; vi have intet mere at vente; hans Genius ligger dræbt i hans egen Barm.»

Lassen konstaterer at hver gang Wergeland på denne måten ble fordømt, «gik hans Digtning frem med usvækket Friskhed, kun bestandig med større Renhed og Harmoni» (jf. Lassen, Harvig 1877, Henrik Wergeland og hans Samtid).

Patriotene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Patriotene var et norsk politisk gruppe med Henrik Wergeland som frontfigur. De formet en motpol til Intelligenspartiet anført av Johan Sebastian Welhaven; som hos Patriotene gikk under navnet «danomanerne». Konflikten nådde et klimaks i 1838, da Intelligensene iverksatte pipekonsert under oppføring av Wergelands syngespill Campbellerne eller Den Hjemkomne Sønn. Wergelandtilhengerne vant i og utenfor teateret. Det hele fikk imidlertid et etterspill i pressen, (jf. Campbellerslaget).

Politiske partier i moderne mening oppsto imidlertid ikke før senere på 1800-tallet, men det kan kanskje sies at den polarisering som oppsto mellom Wergelandkretsen og Welhavenkretsen på 1830-tallet, pekte fram mot senere tiders partier "Venstre" og "Høyre". Det eldste politiske partiet i Norge er "Venstre", som ble skapt av Johan Sverdrup i 1884. Partiet "Høyre" ble stiftet av Welhavengrupperingens etterkommere.

Camilla Collett

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Jacobine Camilla Collett (født Wergeland 23. januar 1813 i Kristiansand, død 6. mars 1895 i Oslo [da Kristiania]) var en norsk skjønnlitterær forfatteressayist og kvinnesaksforkjemper. Både som romanforfatter og kvinnesaksforkjemper var hun en pionér.

Hun er best kjent for sin ene roman, Amtmandens Døtre (1854–1855), som drøfter kjærlighetsekteskap kontra fornuftsekteskap, og viser hvilke begrensede muligheter kvinner har til å bli lykkelige i ekteskapet. Collett utga artikler, reisebrev og essay fra 1868 til 1885 og disse utgjør hovedtyngden av forfatterskapet. Et hovedtema i disse sakprosatekstene hennes er kvinnens begrensede stilling i historien, i litteraturen og i samfunnet. Collett skrev også erindringsboken I de lange Nætter (1862) om sin egen familie. I ettertid er også hennes brev og dagbøker fra ungdomsårene utgitt.

I Colletts familie og krets finner man også flere andre fremtredende skikkelser i det norske samfunnet på 1800-tallet. Faren Nicolai Wergeland var prest og eidsvollsmann. Dikteren Henrik Wergeland var hennes bror.

Forholdet til Welhaven

Hun møtte Johan Sebastian Welhaven hos kjøpmann Herre 24. januar 1830, der Welhaven var huslærer.

De to møttes med ujevne mellomrom i årene som fulgte når hun var på sine månedlange besøk i hovedstaden. Konflikten mellom Wergeland og Welhaven må ha gjort forholdet mellom dem krevende.[3]Camilla sto faren og broren nær, og var samtidig betatt av Welhaven. Han var utvilsomt også opptatt av henne. I 1837 bestemte hun seg for å avvikle forholdet. Da hadde Welhaven allerede fridd til Ida Kjerulf, en av Camillas venninner, som døde av tuberkulose ganske ung. Edvard Beyer oppsummerer tilhøvet mellom Camilla Collett og Welhaven slik: «For Welhaven ble forholdet til Camilla en 'episode'. For henne ble det skjebne.» [5]. Selv skrev hun i et brev til Welhaven mange år etterpå, i september 1859: «det føler jeg, var jeg bleven forenet med Dem, vilde jeg aldrig kommet til at skrive en Linie, det vilde da Alt ha gaaet i Dem.»[6]